Rondanetur i fotografiets og kroppens tegn
Da var Rondane-turen over – og vi kan vel konstatere at 8 fotografer med et par ektefeller i ymse aldre og et fjellområde er en kombinasjon som gir både blinkskudd og stive kropper. Turen fra Spranget nedover langs Ula bød på fantastisk natur, og vi fikk virkelig valuta for både kamera, minnekort og kropp. Fossefallene sto nærmest i kø for å bli fotografert, og vi sto selvfølgelig i kø for å fotografere dem. At noen etter hvert valgte å «hoppe av» underveis, var kanskje ikke helt planlagt, men må betegnes som en klok og strategisk beslutning. Resten av gjengen fortsatte tappert – med økende innslag av klynk, stønn og strategiske pauser. Musklene begynte å protestere, knærne sendte formelle klager, og tanken på bilen ble etter hvert turens største motivasjon. Og vi kom oss tilbake! Noe mer krokrygget enn ved start, men med fulle minnekort og mange gode opplevelser i bagasjen.
Mellom fjellturene har vi kost oss med masse god mat, godt selskap og et vertskap som virkelig har tatt imot oss på aller beste måte. Gjestfriheten var imponerende – raus, varm og nesten urovekkende generøs, både hos vertskapet og på hyttene. Latteren satt løst og det var gjennomgående god stemning avbrutt av nevnte klynk og stønn på grunn av slitne kropper og smerter både her og der. Det ble mange gode bilder, naturopplevelser og ikke minst ble det mat. En tur som ga mersmak for flere.
Oppsummert var vi 8 forventningsfulle fotografer som ankom Rondane, og selv om det var litt ulike veier hjem var det 8 fornøyde fotografer som dro hjem med fulle minnet fullt av gode opplevelser og bilder. Noen av bildene blir presentert her.
